Natt til mandag ble det endelig klart: Fra første januar neste år heter Brasils president Luís Inácio Lula da Silva. I landets storbyer var titusener ute i gatene for å feire at venstresiden har makta for første gang på 40 år. Selv i lille Petrolina, hvor brigaden for anledningen var samlet, var det røde PT (Partido dos Trabalhadores)-flagget å se over alt i byens bargate. Lula fikk over 60% av stemmene i siste valgomgang, og i mediene betegnes 6. oktober 2002 som begynnelsen på en ny æra for Brasil. Fattiggutten fra vår delstat Pernambuco fikk på fjerde forsøk hele republikken, og la oss håpe at eventyret får en lykkelig fortsettelse.
Brigaden har helt siden ankomsten til Brasil i august vært mer eller mindre ufrivillig omringet av den allestedsnærværende valgkampen. Det første som møtte oss utenfor flyplassen var murveggene som over alt var dekket av et eller annet navn med tilhørende nummer. Vi fikk etterhvert greie på at man ikke stemmer på parti her til lands, men på kandidater. Hver kandidat til de ulike vervene (president, guvernør, senator, nasjonalforsamlingsmedlem og representant i delstatsforsamlingene) får utdelt et nummer som skal plottes inn på de elektriske valgurnene.
Personfokuseringen har vært av absurde dimensjoner sett i forhold til valgene i gamlelandet. Riktignok tilhører alle kandidatene et eller annet parti, men partiprogram har det ikke vært mye snakk om. Den gjengse brasilianer ikke er særlig politisk bevisst, så trikset for å bli valgt er å skape så mye blest rundt seg selv som overhodet mulig. Flygeblad ligger strødd over alt, og fra alle billboards gliser håpefulle kandidater ned på de som går forbi. Den generelle regelen er at for å stille til valg må du være hvit, middelaldrende, mann og se passe usympatisk ut. Det sier i grunnen seg selv, i og med at det er de som sitter på nok penger til å drive en valgkampanje. Store gratisfester med samba og politisk propaganda for å vise folket sin godvilje arrangeres i hytt og gevær. Effekter trykkes opp i enorme mengder og distribueres. Folk er levende reklameskilt med klistremerker, capser, t-skjorter og jakkemerker med navnet til en hvilken som helst kandidat. Hva vedkommende står for er ikke så nøye, nye klær og pynt er stas uansett. Radio og TV pøser ut propaganda med frustrerende små mellomrom, gjerne med like mye sverting av andre som fremming av den aktuelle kandidat.
Alt dette for å få folk til å huske et spesielt nummer når de går til valglokalet. Her til lands hvor det er liten politisk interesse og enda mindre muligheter for å sette seg inn i politikken hvis man faktisk ønsker det, blir det mange tilfeldige stemmer. Det er stemmeplikt for alle over 18 år, også for den store delen av befolkningen som er analfabeter. Dagen for første valgomgang, 6.oktober, ble det strødd ut en milliard flygeblad utenfor Brasils mange stemmelokaler. Disse var like enkle som ferdigutfylte tippekuponger. Tallene på kandidater til alle verv var trykt nøyaktig slik som de må plottes inn på urnen. Skremmende mange plukket opp en fra gaten, og kopierte den ved stemmeavgivningen. Og hvordan står det da til med demokratiet.
Samtidig har bevisstheten aldri vært større enn rundt dette valget, i alle fall hva presidentkandidater angår. Dette bunner i misnøyen med den sittende regjeringen, og førte til den sjeldne situasjonen at alle kandidatene stilte seg selv til venstre for den sittende presidenten Fernando Henrique Cardoso.
Brigadistene gikk også etterhvert inn i valgkampen med liv og lyst for å heie fram venstresidens kandidat Lula, som MST forøvrig også støtter åpent. På meningsmålingene i valgkampinnspurten så det ut til at han faktisk kunne ende opp med over 50% av gyldige stemmer allerede i første omgang, og dermed avgjøre valget kort og greit. Men ingen ting er korte og greie her til lands; vår helt måtte se seg nødt til å gå en runde til mot regjeringens kandidat José Serra, etter at opptellingen viste en oppslutning på 47%. Dette la imidlertid ingen demper på PTs valgvake hvor hele brigaden befant seg. Valgvaken var lagt til Marco Zero, en utendørs plass i Recife. Menneskene strømmet på utover kvelden, mer eller mindre som levende reklameskilt for Lula. I og med at vi sto laglig til for hugg, ble vi etterhvert surret inn i et virvar av flagg, klistremerker og jakkemerker med PTs velkjente stjerne.
Etter at festens støv hadde lagt seg var det et par dagers fred over landet, og kandidatnavnene på murer og husvegger ble erstattet med reklame for andre forbruksvarer. Så ble soldatenes ordsabler kvesset for andre gang, og propagandakrigen var igang igjen. Sanger for henholdsvis Lula og Serra ljomet fra høyttalerbiler morgen og kveld, og TV- og radioreklamene ble heftigere enn Carl I. Hagen med en veps i rompa. Men nå er alt endelig avgjort, og vi kan oppleve et Brasil uten valgkampens hete for første gang. La oss bare håpe at Lula gjør den jobben som folket venter på. Med de alliansene han har inngått for å nå opp og med krisen landet på alle vis befinner seg i, holder det ikke med gode intensjoner. Like fullt - ingen er bedre skikket for å få landet opp av gjørma enn nettopp Lula. Kanskje vi nå har vært vitner til starten på et nytt og mer rettferdig Brasil, og da spesielt for de fattige.
Av: Itta